Bilde tatt av Jan Steinar Oseassen

Først av alt – jeg er veldig fornøyd! En fantastisk opplevelse på en fantastisk plass! Hadde selvsagt håpet og gjøre det litt bedre i forhold til sluttiden. Og som en vanlig triathlete, har jeg selvsagt hundrevis av dårlige unnskyldninger. Men dagen etter er jeg først og fremst kjempeglad! Jammen meg kan folk i Mexico lage folkefest! Hvor skal jeg begynne? Vi tar det fra starten!

Festen begynte allerede før start. Her var det delfin show, militærparade og mexicansk samba (eller hva det nå kalles) Vi startet svømmingen i vannet, i motsetning til det jeg er vandt med fra tidligere der man starter på land og løper ut i vannet. Var litt begymret for det, for det er slitsomt å ligge å “trå vannet” mens man venter på svømmestarten. Men det gikk fint. Svømmestarter er altid kaos og slåssing. Her også. Men etterhvert fordelte feltet seg jevnt utover, og jeg fikk en god rytme. Dagene før hadde det vært så kraftig strøm og vind, at svømmetreningen ble avlyst ett par ganger. I dag var det betydelig mindre vind, men fortsatt ganske mye strøm. De flyttet litt på løypa. Laget den 100 meter lenger på det ene strekket, slik at det ble 200 meter ekstra medstrøm i stedet for motstrøm. Å svømme i motstrøm er tungt, men jeg visste at jeg var bedre til å svømme enn tidligere. Det var som å svømme i ett akvarium! Så mange flotte fisker, en rokke, dykkere og en ubåt! Sikkerhetsopplegget var imponerende! Men antakelig nødvendig når konkurransen er uten våtdrakt. Opp på svømmingen brukte jeg god tid i skiftesonen. Egentlig altfor god tid. Men solkrem er jo viktig for en hvit mann i Mexico!  Og så var jeg også plassert helt i en utkantsløyfe av skiftesonen, så jeg hadde også litt lenger vei enn mange andre.

Ut på syklingen startet jeg rolig de to første milene. Det var helt etter planen. Etter to mil kom vi til utsiden av øya, med en helt sinnsyk vind. Jeg har aldri opplevd å sykle i så kraftig vind, men så er jeg jo ingen syklist heller. Så farten gikk ned ganske mye i områdene med mye vind. Følte at mye av løypa var i kraftig side-, eller motvind. Var bare ett strekke på 15km ned mot byen på hver runde jeg følte medvind. Men det er jo likt for alle! Ellers gikk syklingen bra! Brukte wattmåler, slik at jeg hele tiden holdt ganske jevnt nivå på muskelbruken. Inn mot sentrum på hver runde (3 runder) begynte det å bli mer og mer folk i gatene. For meg virket det som om hele øya var tilstede, og hadde rigget til en skikkelig folkefest! For meg er det nok det nærmeste jeg kommer å sykle i Tour de France! En vanvittig stemning, med rop, klapping, trommer – alt! I tillegg var politiet godt representert på motorsykler og biler. Gjennom sentrum gang nummer to, hadde jeg en politibil med fulle sirener forran meg. Og på lasteplanet (en pick-up) stod det seks politifolk med kamprifler! Utrolig!

Ut på løpingen føltes beina bra. Og igjen, ett fantastisk folkeliv. Har jo vært i Nice tren ganger tidligere, men dette var anderledes. Omtrent 10 ganger mer liv, for å si det forsiktig. Og så løper vi med navn på nummerlappen, slik at “alle” ropte navnet ditt. Løpingen var godt organisert, med drikkestasjoner hver eneste kilometer. Og ambulanser på “hvert hjørne”, samt hundrevis av politifolk og militære. Med solbriller og kamprifler.

Det var veldig fuktig. Noe som jeg allerede hadde merket i dagene før. Blant annet la jeg noe brusetabeletter på utsiden av oppbevaringsboksen på rommet. Etter 1 time var de helt ødelagt av fuktighet! De hadde rett og slett fuktige! Og klærne tørker ikke – de forblir våte selv om de henger ute.

Foto av Jan Steinar Oseassen

Etter 20km med ganske jevn fart på løpingen (Litt over timen på mila), ble det stopp. Voldsom oppkast og svimmelhet. Vet ikke hva det skyltes. Kanskje fuktigheten og varmen. Kanskje hadde jeg syklet og løpt for fort. Og kanskje dårlig planlegging av ernæring. De serverte Gatorade sportsdrikk i løypa, en drikke jeg ikke er vant med i det hele tatt. Stod i alle fall og kastet opp i 8-10  minutter, før jeg begynte å gå sakte men sikkert. En slags Zombie gange bortover asfalten. Jeg var ikke den eneste. Etter en stund, klarte jeg å løpe noen strekker innimellom, men merket etter kort tid svimmelhet og tendens til ustø gange. Dermed var det bare å holde igjen. Fra nå av var det kun å drikke vann, og litt salttabeletter (Endurolytes)

Klarte å løpe i mål. Rune har sagt at man alltid må løpe i mål. Husker at jeg fikk medalje rundt halsen, deretter er det noe som er litt borte for meg. Jeg våknet i “Medical tent” med en pose intravenøst hengende. Og noen hyggelige meksikanere som strøk meg på kinnet. Følte meg elendig med en gang jeg våknet, men etter en liter med intravenøst følte jeg meg mye piggere. Den hyggelige mekikanske doktoren, mente bestemt at jeg trengte en pose til. Jeg forsøkte å protestere, men hun var ganske bestemt. Så da var det bare å gjøre som hun sa. Etter to poser, fikk jeg slippe. Spesielt å ligge på “den andre siden av nåla” – det er vanligvis jeg som står over pasienten. Pleier ikke å være pasient selv.. Så var det å samle sammen sakene sine, hente sykkelen og komme seg til hotellet.

Igjen, jeg er veldig fornøyd. Har hatt en utrolig fin opplevelse her i Mexico. Selv om resultatet ikke ble som forventet på forhånd, så klager jeg ikke på det. Det var over 1900 påmeldt, 1305 kom i mål. Kan anbefale racet til alle som har lyst!

Foto av Jan Steinar Oseassen

Jørgen får merket leggen. Plutselig skjønner jeg hvorfor alle absolutt skal barbere leggene..

Så var det siste dag før konkurranse. Litt nervøs dag her på hotellet. Alle er litt anspent, og det merkes godt. Til og med de amerikansketuristene er litt smånervøse. For alle på øya har fått med seg hvilken dag det er i morgen. Hele øya gjøres klar til konkurransen – det må være en av årets store begivenheter!

I dag var det innsjekking av alt utstyr før konkurransen. Sykler ble kjørt i busser til svømmestarten, sammen med alle poser med sykkel og løpeutstyr. Så forhåpentligvis er ingenting glemt. I tillegg ble vi allerede i dag merket, det vil si at nummeret vårt ble tusjet flere steder på kroppen. Litt av ett opplegg!

Etter innsjekk, har vi egentlig bare forsøkt å ta det rolig. Går egentlig ganske greit. Føler meg veldig rolig faktisk. Er klar for i morgen!

En mexikansk triathlet, Yvette Murillo, ville gjerne bli tatt bilde av! Sånn er det når man går rundt med stort kamera i hånda. Bilde tatt rett mot sola. Blits holdt en meter til venstre. Alt i manuelt. For de som skulle være interresert i slikt..

Ellers har det vært en rolig dag i dag. Det er en voldsom vind her ute, som har vart de to siste dagene. Så mye vind, at all trafikk til og fra øya er stoppen i flere timer i strekk. Båtene kan ikke krysse den 20 km lange distansen fra fastland og ut til øya. Den offisielle svømmetreningen i løypa er også avlyst, det er for sterk strøm.  Vi har likevel vært ute og prøvd forholdene i sjøen på utsiden av hotellet. Det ER virkelig sterk strøm! Og forøvrig er det vanvittig vondt å bli brent av de lokale brennmanetene. Au!!

I ettermiddag var det ”race-briefing” der alle de startende var samlet og fikk siste detaljer og løpet. Foreløpig vet de ikke helt om svømmingen går som normalt. Det kan hende den blir avlyst. Uansett så kommer det til å bli tungt, for vinden kommer til å ta skikkelig i syklene når vi er ute og sykler.

Det er forresten litt ustabile forhold både på internet og mobiltelefon her nede. Så får du ikke kontakt – ingen panikk!

Dette er ett bra gjennomsnitt av bil standaren på øya

Her er utdrag fra Pressemelding på www.ironman.com :

Welcome to the inaugural running of the Ford Ironman Cozumel. What a location for an Ironman. Tropical Island, Caribbean waters, incredible weather, locals that make you feel you truly welcomed and a community that is reflective of its countries culture and traditions… what else could one ask for.

This race is a single lap non-wetsuit swim, three looped bike and out and back run course that is repeated 3 times. It is natural to assume this course to be “flat and fast.” In the swim, it’s a given that competitors will have to deal with some mild current on Sunday. The waters can be choppy if the wind picks up early, which has been the case for the last two mornings. So if you factor in this being a non-wetsuit race, coupled with the potential of current and rougher conditions… there goes the “fast” part.

It is also a given, that once out on the bike course there will be wind. The only question is how hard it will be pelting those racing. The trend for the winds on the Island is to see them pickup dramatically in the early afternoon. This will play havoc with those visions of “personal best” bike splits dancing around in racers heads
It looks like we will have almost 2000 competitors entering the waters of Chankanaab Park Beach at the Ford Ironman Cozumel on Sunday: 423 women and 1552 men.

The professional field will see 28 men and 18 women start in their divisions. Interesting is that we have around 30 Ironman champion titles spread throughout our profession field.

Mexico has 843 athletes representing their country with the 789 Americans on the Island this weekend to compete. The international field see 40 countries represented within the field. Just one quick question; How do you get in swim, bike and run training for an Ironman in Antarctic? Yes we have a representative from Antarctica.

Our youngest female athlete on race day will be Mexico’s Ivonne Palacios. From the United States of America, at 19 years of age is Jason Corral will be our youngest male competitor.

Our oldest competitors are 69 year old Guillermo Diaz from Mexico and American Bonnie Herter who is currently 64 years young.

En deltager blir hentet av dykkere og vannjet

I dag kjørte vi rundt i leiebil. Først kjørte vi ned til området der svømmestarten skal foregå, ved en delefinpark som kalles Chankanaab. Der var det offesiell svømmetrening i løypa. Den ble utsatt, fordi strømmen i vannet var altfor sterk! Etterhvert fikk alle lov å gå i vannet. Strømmen var skikkelig sterk! Mange av deltagerne ble hentet av redningsdykkerne, og kjørt med vannjet båter inn til land. Arrangørene fortalte at hvis det ble slike forhold på konkurransedagen, ble svømmingen avlyst. Ikke så rart, konkurransen er uten våtdrakt, og betydelig farligere for dårlige svømmere. Delfiner så vi forresten også!

Det er ikke så veldig mange steder å kjøre her. Det er faktisk bare mulig å kjøre rundt på øya i selve Ironman sykkelløypa. Så det gjorde vi. Og traff veldig mange triathleter som var ute og syklet. Fikk tatt en god del bilder av denne fantastisk flotte øya! På østsiden er det veldig flotte strender. Men sånn i forhold til å sykle her, er det voldsomt utsatt for vind. Så syklingen blir tøff den også. Vi spiste lunch på en av de flotte strandresturantene. Fikk tatt veldig mange bilder, for å se flere, bør dere se på Flickr siden min fra Cozumel. Været var lettskyet, noe som gir muligheter for gode bilder.

Ettermiddagen gikk med til registrering til konkurransen. Alt gikk med Mexikansk presisjon (altså litt hubba bubba) Det tok litt tid, for å si det pent. Så etter å ha stått i diverse køer i noen timer, tok jeg en kort sykkeltur for å løse opp stiv kø-musklatur.

En annen artig ting! De jobber noe voldsomt med å få det pent og rent til konkurransen. Bå strendene er alle skolene på Cozumel, sendt ut for å rake og plukke opp vrakgods. Og i byen, holder vegvesenet på med å grave opp fartsdumpene. Og legge ny asfalt! Alt for en best mulig konkurranse!

To triathleter prøver sykkelløypa på østsiden av Cozumel

Slik ser det ut når en tropisk storm er på vei

I dag kom en skikkelig tropestorm over øya. En slik storm som gjør det fysisk umulig å være ute. Den kom helt plutselig. Som en vegg – bokstavelig talt. Plutselig startet regnet og vinden. Alt av løse møbler etc flakset rundt på hotellområdet, og det var bare å komme seg innendørs i de to timene det varte. Så var det over, like plutselig som den kom. Vi rakk en svømmetur og en løpetur før det startet. Var litt regnevær en kort periode da også. Regnet faktisk så mye at det var skikkelig vondt..

I ettermiddag leide vi bil. Vi rakk ikke kjøre så mye i ettermiddag før det ble mørkt, for alle forhold rundt bilutleien gikk i mexikansk tempo. Altså ikke spesielt raskt. Men til slutt gikk det i orden, og vi fikk en skikkelig utkjørt Jepp. Det er ganske greit å kjøre på øya. Det er ikke fysisk mulig å kjøre særlig fort. Og all trafikken er forholdsvis rolig og omtenksom.

På kvelden spiste vi middag med en kar fra Froland! Jostein, som nå bor i USA, er også deltager på Ironman. Og ganske artig at også han skulle hit. Så derfor måtte vi jo passe på å treffes! Han jobber som brannmann i Chicago, og hadde mye artig å fortelle om både jobb og gamle dager i Arendal!

Cozumel sentrum sen ettemiddag

Ellers er nå hotellet, om mulig, enda mer full av triathleter. Og nervene er spente som pianostrenger hos de fleste! Godt vi klarer å ta det med ro!

Juletre blir satt opp i sentrum av Cozumel

Det er rett og slett litt rart å se de forbereder julefeiring her på Cozumel. Ikke slik og forstå at de ikke skal få lov å feire jul her. Det er bare litt uvant med 35 grader og julefeiring. Nå har jo julefeiringene på Sørlandet også vært ganske snøfattig de siste årene, men like varmt som her nede kommer det antakelig ikke til å bli rundt juletider i Arendal. Og det er litt artig å se en julegran blir satt opp mellom palmene.

På hotellet begynner det å fylles opp med triathleter. Det er ett underlig syn. Den gjennomsnittlige amerikanske turist har ganske høy BMI. For å si det forsiktig. Blandet med topptrente triathleter fra hele verden, blir det ett underlig syn! Det er ikke vanskelig å se hvem som er hvem, for å si det sånn. Og lokalbefolkningen er i fyr og flamme. Alle spør og graver om konkurransen, og det er helt tydelig at dette er en av årets store happeninger. Tydeligvis har en Ironman triathlet noe høyere status enn amerikanske cruice skip gjester.

I dag kjørte jeg intervaller på sykkelen. 4×8 minutter i race tempo. Viktig å holde intensitetet oppe, samtidig som man reduserer på treningsmengden. Løypene er ganske flate, men mye vind. Holdt en gjennomsnittsfart som var 14-16 km/t forskjellig, alt etter som hvilken retning jeg syklet. Og i dag var det visstnok lite vind. Skal være glad hvis det i det hele tatt går fremover på søndag!

Moped og motorsykkel er tingen på Cozumel. Bil er liksom ikke så stor vits, med bare 6o km vei totalt.

I dag skulle være en hviledag. Det var ikke spesielt enkelt. Sånne som meg er ikke laget for å sitte i ro en hel dag. Startet iallefall dagen med en skikkelig svømmeøkt før frokost. Dermed skulle all treningen etter planen være unnagjort for i dag. Men tenk – å sitte i en solstol på stranda er liksom ikke helt meg. Så jeg tok en bytur, og fikk kikket litt rundt i byen igjen. Jeg kom tydeligvis midt i ett Cruise båt annløp, for byen var full av amerikanere med høye røster. Må ærlig inrømme at det ikke var spesielt sjarmerende å gå der sammen med cruise båt turistene, så jeg dro tilbake igjen.

Tok heller en gåtur rundt i nærområdet til hotellet. Og det var ganske artig. For rett ved hotellet var det en Iguana koloni. Ikke lett å få tatt bilder av dem, men jeg klarte ett par. Får heller snike meg innpå de etterhvert. Bli kamerat med dem, liksom. Så får vi se. Og så var det endel pelikaner. Som stupte ned og fanget fisk i det store nebbet sitt. Artig!

Ellers begynner det å bli endel triathleter på hotellet nå. Litt mer liv og mye dyre sykler.

Her er en av de nye kameratene mine. En Iguana.

Og så har jeg fått vanvittig mye Mosquito stikk! Hele kroppen er full. Vet jo at det er Malaria i mellom- og sør amerika, men tror vi sklir unna her.

Jeg er full av slike stikk. Det er visstnok Mosquito sesong her nede akkurat nå. Flaks..

Etter lunch, hadde jeg en times løpetur. Løp nordover på øya. Tror ikke det er en vanlig løpe trasse, for jeg møtte absolutt ingen. Sikkert en grunn til det. For jeg løp rett og slett på en grusvei rett inn i jungelen. Heldigvis tok jeg med en vannflaske, for her var det ikke mulig å få tak i vann ett eneste sted. Tenkte litt på krokodillen jeg hadde møtt da jeg var ute og syklet. Det var nemlig mye aktivitet i busker og kratt! Jeg prøvde alt jeg kunne å løpe midt i veien.

På kvelden ble vi anbefalt å ta en tur inn til byen, for å se på den ukentlige folkefesten. Glad vi gjorde det! En virkelig glad opplevelse. Barn og voksne som danset og sang, og konsert på torvet. Her er i følge lokalbefolkningen hverken kriminalitet eller fyll. Og jammen virker det ikke som de har rett.

Folkefest på torget i Cozumel

Hotellet vårt, El Cuzomeleno

Det er skikkelig varmt her nede! Tror det kan bli en stor utfordring. Drakk 4-5 liter vann på tre timers sykkeltur, og følte meg likevel totalt pumpa. Passet også på å ta nok salter og elektrolytter. Vet ikke helt hvor varmt det er, men et merkes. Så kroppen trenger nok litt tid på å omstille seg til både temperatur og tidsforskjell. Fikk iallefall prøvd sykkelløypa i dag. En runde på 60km som skal sykles tre ganger. Den er praktisk talt helt flat. Men veldig utsatt for vind. Så jeg er veldig spent på hvordan både temperatur og vind blir på konkurransedagen om en uke. Underveis på sykkelturen i dag, lå det en krokodille midt i veien! Vet ikke helt hva den gjorde der, jeg gikk ikke så nærme at jeg fikk sjekket skikkelig. Hadde med meg et lite konpaktkamera og fikk tatt noen bilder av den. Men desverre har jeg ikke overføringskabel med til det kamera, så det får bli når jeg er hjemme.

Cozumel sentrum. Mange fargerike hus

Vi fikk også tatt en svømmetur utenfor hotellet. Hotellet ligger helt nede ved sjøen, med egen strand. Ett vanvittig flott område, med rent og fint vann. Fargerike fisker som svømmer rundt i helt klart vann. Og vannet i sjøen har flott temperatur. Ikke sånn som hjemme i Norge, at man skvetter til når man tar stortåa uti. Vannet i sjøen er varmere enn i bassengene på land. Fikk også tatt en liten bytur til bysenteret på Cozumel.

Flyturen var mest slitsom. For det var ikke noe luksusfly på første klasse. Ett veldig enkelt fly. Satt omtrent like trangt på 11.5 timers flytur som på en 35 minutters flytur fra Oslo til Kristiansand. I helikopteret er det jo over dobbelt så stor plass som på dette flyet. Og sammen med halv- og helfulle europere, var det en spesiell tur. På tilbaketuren bestiller vi “upgrade” – til første klasse. Da begynner det å ligne ett normalt SAS fly i Norge.

Taxi turen fra Cancun til Porto del Carmen var som forventet. Masse trafikk, og heftig kjøring. 140 i en 50 sone er ikke som hjemme. Her kjører man forbi politibiler på utrykning, som om det skulle være helt normalt. Og så en hurtigbåt over til Cozumel. I høy sjø og mye vind. Morro! I alle fall for oss. Sjøspruten sto over alle de 4-500 passasjerene. Tror ikke de amerikanske turistene synes det var like morro.

Sove nå..